Historien

En dramatisk sykdomshistorie til en 12 år gammel jente er forløper til stiftelsen Acrius. Høsten 2005 ble Kåre Thom Netlands datter syk med diffuse symptomer som magesmerter, svimmelhet og mangel på energi. I september samme år hadde hun sin siste skoledag. Familien Netland gikk gjennom hele runden i det offentlige behandlingsapparatet; leger, spesialister, tester og sykehusinnleggelser. Samtidig ble hun stadig sykere og mistet energi. Julen 2005 var jenta permanent sengeliggende. 1. januar 2006 ble datteren hentet med ambulanse, da familien vurderte tilstanden som så alvorlig at de ikke våget å ta ansvar for henne. Hun tålte ikke lyd eller lys, klarte nesten ikke å snakke, og fikk ikke i seg vanlig mat. På sykehuset i Arendal ble det gjort nye tester, og utprøving av medikamenter. Hun ble etter noen dager transportert videre til Rikshospitalet, hvor hun fikk ME-diagnosen. Deretter ble hun sendt hjem. I tiden som fulgte ble hun liggende i et lys- og lydtett rom. Hun visnet bort og ble liggende stille, uten å kunne snakke. Hun kunne ikke engang bevege seg, og måtte mates med flytende føde. Slik lå hun i over et år mens foreldrene delte på å være sammen med henne 24 timer i døgnet. Etter hvert fikk den utslitte familien hjelp fra besteforeldre og gode venner. Det var en stille tid i et stille hus preget av avmakt, håpløshet, sorg og grublerier. Det dukket jevnlig opp tilbydere av diverse mirakelkurer: Kremer, kosttilskudd, varme hender og kalde omslag, urter og magi. Det ga ingen mening. Netland begynte å søke kunnskap om temaet ME/CFS på internett. Det fantes noe forskning på dette, mest fra England, Canada og USA. Han slukte det han fant av avhandlinger og artikler. De fleste handlet mye om symptombeskrivelse, men noen hadde vage teorier om at denne tilstanden kunne ha en årsak i kollaps i nervesystemet og svikt i det autonome nervesystemet. Dessverre var det ingen som hadde funnet en løsning, og en vei ut av elendigheten. Netland kontaktet bekjente som hadde jobbet innen alternativ medisin i noen år. En av dem pekte på vagusnerven som en mulig årsak til symptomene, men uten å ha en løsning. Våren 2007 fikk familien et tips om en behandler som hadde kurert ME-pasienter. Sammen med behandleren gikk de gjennom jentas historie, tilstand og symptomer. Han pekte på en årsakssammenheng mellom skjevheter i hofte, rygg og nakke, med følger som nerver i klem, blant annet vagusnerven. Han forklarte hvordan dette kunne rettes opp. Et håp om at datteren kunne bli frisk, ble tent i familien. Behandlingen startet i hjemme hos familien mai 2007 fordi jenta var for svak til at hun kunne flyttes ut av rommet. Det ble starten på veien tilbake til livet. Den ble både lang og krevende. Ei jente som var helt kraftløs skulle i gang med fysikalsk behandling og opptrening. Etter halvannet år som sengeliggende, hadde hun knapt muskler igjen. Alle bevegelser måtte gjennomføres med hjelp fra andre. I ettertid har hun beskrevet dette som en periode med «mye angst og smerte». Men etter noen måneder klarte hun å holde hodet selv, og etter litt over et år kunne hun gå uten hjelp. Veien inn i livet etter en så alvorlig sykdom bød på mange utfordringer, både fysiske, mentale og sosiale. Men i dag er Netlands datter helt frisk, med jobbkarriere, familie og et doktorgradsprosjekt underveis. I datterens sykdomsperiode tilegnet Netland seg verdifull kompetanse om behandlingsmetoder og rehabilitering. Denne kunnskapen er grunnlaget for den metoden Stiftelsen Acrius jobber etter i dag.